Statens sluttprosedyre i verftenes rettssak mot Tariffnemnda (og Staten) fortonet seg som en lang, meget detaljert, nitidig gjennomgang av EØS-rettslige regler og fortolkning av de siste dommene fra EF-domstolen.

Forelesning i EØS-rett
Både EU-traktat, EØS-avtalen, EUs utsendingsdirektiv og avgjørelser fra EFTAs kontrollorgan ESA ble trukket fram, fintolket og belyst. Eller rettere sagt gjennomlyst. Alt for å "bevise" at Tariffnemndas vedtak var korrekt og at nemnda faktisk har fulgt EØS-rettslige regler.

I fem lange timer gjorde regjeringsadvokat Pål Erik Wennerås sitt for å motbevise hver eneste påstand verftene, Norsk Industri og NHO hadde fremmet gjennom den neste to uker lange rettssaken. Påstanden deres er som kjent at allmenngjøringsvedtaket er ugyldig.

Konklusjonen til regjeringsadvokatene Wennerås og Anne Cathrine Haug i korte trekk:

• Forskriften om allmenngjøring er forenlig med både EØS-avtalens artikkel 36, EUs utsendingsdirektiv og de avsagte EF-dommene.
• Tariffnemnda hadde kompetanse til å treffe det vedtaket det traff, inkludert innholdet av vedtaket - altså hva som ble allmenngjort.
• Tariffnemndas behandling av begjæring om allmenngjøring ved verftene var korrekt.
• Eventuelle feil som Tariffnemnda måtte ha gjort da den utøvde skjønn har "under ingen omstendighet innvirket på vedtaket".

Hvor kan minstelønna ligge?
Det mest påfallende under rettssaken var at selve vedtaket om allmenngjøring etter hvert havnet i bakgrunnen. Fokuset ble mer og mer rettet mot nivået på den lovfestede minstelønna, hva Tariffnemnda hadde "lov" til å allmenngjøre av Verkstedoverenskomsten og hva man kan legge i likeverdige vilkår mellom utenlandske og norske arbeidstakere. Alt dette målt opp mot EØS- og EU-regelverk.

Regjeringsadvokaten startet da også med å avklare følgende spørsmål i sin sluttprosedyre:

• Likeverdig, hva betyr det? Er tariffavtale målestokken?
• Kan Tariffnemnda legge minstenivået for beskyttelse av utsendte, utenlandske arbeidere hvor den vil? Finnes det ingen grenser for nemndas skjønnsmargin?
• Hva må forstås under begrepet minstelønn?
• Hvilke av Verkstedoverenskomstens bestemmelser kan allmenngjøres uten at vedtaket kommer i konflikt med EØS-regler?
• Hvordan må begrepet "tvingende allmenne hensyn" forstås? Er beskyttelse av utsendte, utenlandske arbeidstakere det eneste?

200 kroner og 20 timers uke?
I går hadde NHO-advokat Nils-Ola Widme satt spørsmålet om nivået på beskyttelse på spissen, ved å komme med et "ekstremt" eksempel for beskyttelse:

– Kan Tariffnemnda fastsette en minstelønn på 200 kroner og arbeidstiden til 20 timer i uka? Nei, selvfølgelig ikke. Det må altså finnes en grense for hva Staten (gjennom Tariffnemnda) kan vedta for å gi de utsendte beskyttelse, poengterte Widme.

I dag fikk han Statens svar.

Ikke åpne sluser
– Nei, det er ikke snakk om åpne sluser. Grensene for hva som kan allmenngjøres er satt av EUs utstasjoneringsdirektiv, sa regjeringsadvokat Pål Erik Wennerås og trakk fram det han kalte "troikaen av EF-dommer" som fortolker grensen for EUs utsendingsdirektiv: Laval, Rüffert og EU-kommisjonen mot staten Luxemburg.

– Kan man altså sette grensen for beskyttelse av utsendte arbeidere ved for eksempel Verkstedoverenskomstens minstelønn? Ja, svarte han.

– Og hvem er det som setter grensene i en tariffavtale? Jo, partene i arbeidslivet. Man kan altså være med på å bestemme minstenivået, sa Wennerås til arbeidsgivernes advokater.

EU-direktivets pilarer
Regjeringsadvokaten kom til det han oppfattet som sakens kjerne: EUs utsendingsdirektiv. Han mente det sto på to bein: å fremme flyten av tjenester i EU/EØS-området og sikre rettferdig konkurranse, samtidig som arbeidstakerne skal beskyttes.

– Hvordan blir den frie flyten fremmet? Jo, ved å fastsette et minimumskrav. Men lovgiveren ønsker ikke bare å fremme fri flyt. Den forutsetter rettferdig konkurranse og respekt for arbeidstakernes rettigheter. Et kompromiss, understreket Wennerås.

– Dette kompromisset som ligger i EUs utsendingsdirektiv skal ikke overprøves ifølge EØS-avtalen. Det finnes altså en grunnstamme av ufravikelige rettigheter for minimumsvern som skal overholdes, poengterte han og trakk fram utsendingsdirektivet art. 3.1 om den "harde kjernen av ufravikelige minimumsrettigheter".

– Medlemsstatene har altså ikke bare adgang, men plikt til å sørge for at minimusrettighetene sikres overfor utsendte arbeidstakere.

Forutsigbarhet
Så viste han til en tredje dimensjon: klarhet.

– Direktivet skal sikre klarhet og forutsigelighet. Når tjenesteytere (og arbeidstakere) har klare lønns- og arbeidsforhold å forholde seg til, er det et langt mindre inngrep i flyten av tjenester, understreket Pål Erik Wennerås.

For å vise hva som kan settes som minimumsvilkår og hva som kan legges av vilkår inn i et vedtak om allmenngjøring, brukte han samme artikkel i utsendingsdirektivet og så på den i sammenheng med den norske allmenngjøringsloven.

Minimumskrav kan suppleres
Regjeringsadvokatens konklusjon: generelle minimumskrav i lov kan utvides med spesielle bransjevise minimumskrav, at de kan variere fra bransje til bransje (også med tanke på arbeidstid) - og at tariffavtalens vilkå, som for eksempel minstelønnssatsene, "kan utgjøre minimumsvilkår i EU-direktivets forstand".

– Det er altså ikke noe i veien for at minstegrensen i et allmenngjøringsvedtak kan settes til minimumsgrensen i en tariffavtale, slo Wennerås fast.

– Regelen er at de medlemslandene som har lovgivning om allmenngjøring legger tariffavtalens minstebestemmelser som bunn, fortsatte han og gikk over til hans tolkning av minstelønnsbegrepet.

Minstelønn - ikke bare timelønn
Saksøkernes advokater hadde brukt en del av dagen i går til å tolke Verkstedoverenskomstens oppbygging og konkludert med at den skilte klart mellom lønn og tillegg.

Pål Erik Wennerås siterte igjen artikkel 3.1 i EUs utsendingsdirektivet. I bokstav c heter det "minstelønn, herunder overtidsbetaling... dette gjelder ikke for supplerende yrkesbaserte pensjonsordninger"...

– Et vidt minstelønnsbegrep
– Ordet "herunder" viser at overtidsbetaling er ett av flere mulige elementer som inngår i et større minstelønnsbegrep. Yttergrensen går ved de nevnte pensjonsordningene, sa regjeringens jurist.

– EF-lovgiver har altså forutsatt et vidt minstelønnsbegrep, og at det er opp til vertslandet å fastsette minstevilkår for de utsendte. EU-kommisjonen sier rett ut at tariffens tillegg (som for skiftarbeid) og bonus er tillatt å gi innenfor rammen av minstelønnsnivået, poengterte Pål Erik Wennerås. Det samme gjelder utlegg for reise, kost og losji, mente han.

Tvingende allmenne hensyn
Så trakk Wennerås inn Laval-dommen for å forklare hva som må forstås under "tvingende allmenne hensyn" i EØS-rettslig forstand. Laval-dommen sier at "det er lov å beskytte utsendte arbeidstakere mot mulig sosial dumping". Også den såkalte Arblade-dommen fremhever at beskyttelse av utsendte arbeidstakere er et legitimt hensyn.

– Det er altså ikke noe motsetningsforhold mellom å beskytte arbeidstakerne og å unngå urettferdig konkurranse, konkluderte han med.

Ikke saksbehandlingsfeil
Wennerås gikk også imot saksøkernes påstand om at Tariffnemnda har begått saksbehandlingsfeil på grunn av mangelfulle vurderinger og mangelfull begrunnelse i forhold til EØS-rett.

– Det er feil, slo regjeringsadvokaten fast.

– I likhet med norsk rett stiller ikke EØS-retten krav om at et forvaltningsorgan (som Tariffnemnda) begrunner sin rettsanvendelse.

– Likebehandling ikke noe nytt
Advokatkollega Anne Cathrine Haug tok seg blant mye annet av begrepet "likeverdige vilkår" og om Tariffnemnda hadde kompetanse og myndighet til å fatte vedtaket om allmenngjøring.

Når det gjelder likeverdige vilkår viste hun til en avtale mellom LO og NHO fra slutten av 70-tallet hvor partene var enige om en likebehandling av norske og utenlandske arbeidstakere innenfor kongerikets grenser, før hun forklarte den historiske bakgrunnen for den norske allmenngjøringsloven.

– Likeverdige lønns- og arbeidsvilkår for norske og utenlandske arbeidstakere er altså ikke noe nytt, slo hun fast.

Dokumentasjonskrav og kompetanse
For å synliggjøre at det ikke trengs detektivarbeid fra Tariffnemndas side for å sannsynliggjøre at sosial dumping forekommer, siterte hun fra allmenngjøringsloven: "Tariffnemnda kan treffe et slikt vedtak dersom... utenlandske arbeidstakere kan komme til å utføre arbeid på vilkår som samlet sett er dårligere enn det som gjelder etter landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje."

– Nemnda vil kunne treffe vedtak når det kan antas at utenlandske arbeidstakere blir utsatt for sosial dumping, altså når det er en potensiell risiko for at det kan skje, poengterte Haug.

– Nærmest en plikt til å allmenngjøre
– Selv om bare én utenlandsk arbeidstaker hadde fått langt dårlige vilkår enn de norske, ville kravet i allmenngjøringsloven være oppfylt. Man kan altså tolke det slik at Tariffnemnda nærmest har en plikt til å allmenngjøre der hvor likeverdighet ikke er til stede, resonnerte regjeringsadvokaten.

– Fellesforbundets dokumentasjon ga grunn til å tro at det ble utført arbeid til påviselig dårlige vilkår, sa hun videre og viste til en rekke eksempler hvor verftene selv oppgir kostnader som beviser at utenlandske arbeidere jobber nettopp på påviselig dårligere vilkår.

Viste at det foregikk dumping
– Både samlet sett og enkeltvis viste Fellesforbundets dokumentasjon at det foregikk betaling på langt dårligere vilkår enn for norske arbeidstakere. Det alene ga Tariffnemnda kompetanse nok til å vurdere deler av tariffavtalen allmenngjort, understreket Anne Cathrine Haug.

Hun imøtegikk dermed saksøkernes påstand om at Fellesforbundet (og Tariffnemnda) kun hadde dokumentert at "en håndfull utlendinger ble grovt underbetalt" og at det derfor ikke var grunnlag for allmenngjøring av deler av Verkstedoverenskomsten ved verftene over hele landet.

Tariffens arbeidstid
Når det gjelder den mye diskuterte ukentlige arbeidstiden, mente Haug at "Tariffnemnda har stor skjønnsmessig frihet til å bestemme vilkårenes innhold i en allmenngjøring".

– Arbeidstidsbestemmelser har konsekvenser for både lønn, bedriftenes sikkerhetsarbeid og logistikken, understreket hun.

Nemndas opplysningsplikt
Regjeringsadvokaten streifet også saksøkernes påstand om at Tariffnemnda ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt - og Norsk Industris begjæring om innsyn i Fellesforbundets underliggende dokumentasjon (som timelister, lønnsslipp etc.).

– Nemnda har oppfylt sin opplysningsplikt ved å oppfordre verftene og de involverte underleverandørene til å komme med både opplysninger om egne kostnader samt informasjon om arbeidstakernes betingelser.

Saksøkernes advokater mente i går at Tariffnemnda skulle ha innhentet opplysninger fra samtlige av verftenes underleverandører som ble telt til 64.

Kravet om innsyn
Om Tariffnemndas delvise avslag av Norsk Industris innsynsbegjæring var forsvarlig?

– Norsk Industri og verftene hadde det de trengte for å kunne undersøke Fellesforbundets påstand, sa Anne Cathrine Haug.

– Forutinntatt? Ikke fnugg av bevis!
Og om saksøkernes påstand at "enkelte av Tariffnemndas medlemmer har vært forutinntatt ved behandlingen av begjæringen" mente regjeringsadvokaten:

– Det er ikke lagt fram fnugg av bevis under bevisførselen for at påstanden er riktig.

Dom i januar/februar
Tingrettdommer Hugo Abelseth forsto utmerket godt hvilken omfattende jobb som venter ham før han kan konkludere:

– Tvisteloven setter en frist for når en dom skal skal avsies. Jeg skal prøve å gjøre det i løpet av januar. Hvis det ikke er mulig, skal jeg orientere partene om det, sa han.