Saken dreier seg i korthet om følgende: ni verft påstår at Tariffnemndas vedtak om å allmenngjøre en rekke bestemmelser i Verkstedoverenskomsten er ugyldig.

Saksøkernes argumenter var ikke nye, men denne gang ble de kledd i finjuss, med fersk EØS-rett og direktiver som bakteppe. Litt overraskende var det imidlertid at saksøkerne glatt vekk innrømmet at de faktisk har betalt de utenlandske arbeidstakerne lavere lønn enn minstelønna som ble vedtatt av Tariffnemnda 6. oktober i fjor. Uten at de er villige til å kalle det sosial dumping.

– Verst med alle de tilleggene!
– Minstelønna er ikke det økonomisk viktigste for verftene. Forskjellen mellom det de faktisk betalte og de vedtatte minstelønnssatsene er ikke så ille. Men det verste er alle de tilleggene, sa NHOs prosessfullmektige Kurt Weltzien under saksøkernes innledningsforedrag i dag.

Han siktet til lønnstillegg for overtid, skift, utgifter til reise, kost, losji og arbeidstøy som er regulert gjennom allmenngjøringsforskriften for utenlandske arbeidere ved verftene. Også Verkstedoverenskomstens bestemmelse for arbeidstid (37,5 timer) hadde verftseierne, NHO og Norsk Industri ikke sans for. De mente at det hadde holdt med Arbeidsmiljølovens bestemmelser, både for ukentlig arbeidstid og gjennomsnittlig beregning av den.

Weltziens utsagn om at "forskjellen ikke er så ille" ble litt vanskelig å forstå ettersom han bare noen minutter senere understreket at "selv mindre lønnsforskjeller kan gi store utslag for verftene med tanke på kontrakter i en hard internasjonal konkurranse".

– Tariffnemnda gikk for langt
Saksøkernes hovedargumenter lød slik:

• Tariffnemnda har gått altfor langt i hvilke vilkår den lovfestet for arbeiderne.
• Minstelønnsnivået er for høyt.
• Verkstedoverenskomstens tillegg skulle ikke blitt vedtatt. De er ikke dekket av EU-direktivet. Eventuelle tillegg skulle i så fall begrenset seg til norsk arbeidsmiljølov, ikke tariffbestemmelser.
• Allmenngjøringslovens dokumentasjonskrav som viser at det faktisk foregår sosial dumping ved verftene, ble ikke oppfylt.
• Tilsier de faktiske forhold ved verftene en allmenngjøring av norske lønns- og arbeidsvilkår (snakk om forholdsmessighet)?
• Fellesforbundets og LOs framlagte dokumentasjon var for gammel.
• Nemnda begikk saksbehandlingsfeil da den ikke ga verftene mulighet til å undersøke påstanden om at underleverandørene betalte sine arbeidere for dårlig.
• Den norske allmenngjøringsloven bygger dels på et hensyn som strider mot EØS-avtalen, dels på et lovlig ett.
• Tariffnemnda, og dermed den norske staten, har bevisbyrden. Den må påvise at allmenngjøringsvedtaket faktisk forfølger et lovlig hensyn (sosial beskyttelse av utsendte, utenlandske arbeidere) og ikke et skjult forsøk på å forfølge et ulovlig hensyn (konkurransevridning som er forbudt etter EØS-avtalens fire friheter).

– Tariffnemnda burde gjort en kvalitativ vurdering om ikke det hadde vært nok med lavere lønnssatser, og om det ikke hadde holdt med å følge norsk arbeidsmiljølov, sa Weltziens advokatkollega Nils-Ola Widme.

Historisk "reise"
Rettssaken startet som en "vandring" tilbake i historien, med Brundtland III-regjeringens definisjon av "begrepet sosial dumping" i 1991/92. Den fortsatte med vedtak av den norske allmenngjøringsloven i 1993 og gjennomgang av den, EU-utvidelsen østover fra 1. mai 2004, det første allmenngjøringsvedtaket for sju petroleumsanlegg i oktober samme året, og endte med tolkning av EØS-avtalen, EUs utstasjoneringsdirektiv og forholdsvis ferske EØS-domsavsigelser.

Hva er sosial dumping?
Weltziens retoriske utgangsspørsmål: hva er sosial dumping - og hva kan defineres som lønn?

– Sosial dumping høres ikke hyggelig ut. Alle er imot det, men ingen kan definere det. Sosial dumping er et politisk begrep, ikke et juridisk begrep, slo han fast.

Uakseptabelt lave - men hva er det?
I denne sammenheng trakk han fram Brundtland III-regjeringens definisjon fra 1991/92, nemlig "vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår" og Stoltenberg II-regjeringens definisjon fra 2005/06 i revidert nasjonalbudsjett "uakseptabelt lave lønns- og arbeidsvilkår".

Han tolket utsagnene dithen at "Staten aksepterer faktisk lønns- og arbeidsvilkår som er lavere enn tarifflønn så lenge de ikke er uakseptabelt lave". Poenget hans var å vise at grensen til sosial dumping ikke går ved Verkstedoverenskomstens minstelønnssatser. Tariffnemnda og staten kunne lagt seg på lavere satser - uten at dette vil kunne kalles sosial dumping, mente advokaten.

– Trenger ikke likeverdige vilkår
Weltzien dro så fram allmenngjøringsforskriftens formulering om at "utenlandske arbeidere skal ha likeverdige vilkår med norske arbeidere".

– De bor, lever og skatter i sine hjemland. De har ikke behov for likeverdige lønns- og arbeidsvilkår i forhold til de norske. Det er viktig å holde sosial dumping og likeverdige vilkår fra hverandre, sa NHO-advokaten.

– Utgjør de andre tarifftilleggene ekstra lønn for arbeidsinnvandrerne? Her er det viktig å se på lønnsnivået i hjemlandet, mente Kurt Weltzien og viste til Eurostats lønnstall for Bulgaria - som et eksempel: 112 euro i måneden, rundt 1.000 kroner, i midten av 2008.

Bransjevise forskjeller
Verftenes prosessfullmektige hadde laget en oversikt over Tariffnemndas ulike vedtak og viste til forskjellene i innholdet. Mens allmenngjøringsforskriften for verftene tar med minstelønna på 126 kroner timen, de fleste tarifftilleggene samt den tariffbaserte arbeidstiden på 37,5 timer i uken, har forskriften for byggfagene ikke med tariffens regulering for arbeidstid (følger arbeidsmiljlølovens 40 timer), for skiftarbeid og overnattingstillegg.

Også det ferske allmenngjøringsvedtaket for grønn sektor (gjelder fra årsskiftet) ble brukt i advokatens argumentasjon. 96 kroner timen for 18-åringer som jobber i tre måneder som innhøstingshjelp. Vedtaket har ikke andre reguleringer enn tariffavtalens minstelønnssatser samt tillegg for helge- og helligdagsarbeid og turnustillegget for røktere og avløsere.

Helt i orden med 96 kroner?
– Her er det helt i orden at arbeidsinnvandrere tjener 96 kroner i timen, uten tillegg, mens det skal være noe helt annet i en annen bransje (verftsbransjen), poengterte han.

Kurt Weltzien "glemte" imidlertid å nevne at Tariffnemnda vedtok at laveste timelønn for fagutdannede arbeidere i grønn sektor skal være drøye 123 kroner, tre kroner mindre enn den for verftsarbeiderne...

Hva er lønn - og hva er ikke det?
Weltziens advokatkollega Nils-Ola Widme tok seg av EU-regelverk og domsavsigelser, og definisjonen av hva som må forstås som lønn - etter verftenes, Norsk Industris og NHO oppfatning.

– EØS-reglene om fri flyt av tjeneste sier ikke noe om nivået på beskyttelsen av utsendte arbeidstakere. Selve vedtaket om allmenngjøring er i tråd med EU-regelverket. Det er ikke der problemet ligger. Men det er altså nivået, understreket han.

Ikke beskyttelse mot konkurranse
– Alt som er vedtatt i allmenngjøringsforskriften må ses på som restriksjoner på EØS-avtalen. Spørsmålet er hva som er legitimt, og hva som ikke er det, sa Widme.

Sosial beskyttelse er det, mente han, men ikke beskyttelse mot konkurranse:

– Beskyttelse mot konkurranse kan ikke være det førende hensynet for da ville det vært i strid med EØS-lovgivning, slo Widme fast og gikk så inn på EUs utsendingsdirektiv og dets "harde kjerne" for minstevilkår som må være sikret for utsendte arbeidere.

– Ingen rettspraksis om lønnsbunn
– EU sier ingenting om innholdet i disse rettighetene. Fastsettelsen av nivået på minstelønn er ikke avklart i foreliggende rettspraksis, sa NHO-advokaten.

– En regulering av lønn kan ikke blindt overlates til partene i arbeidslivet, mente Widme før han gikk inn på hva som, etter saksøkernes oppfatning, måtte oppfattes som lønn. Til det brukte han nettopp partenes tariffavtale - Verkstedoverenskomsten.

– Vi må finne svaret i VO. Er lønn timelønna, eller inkludert alle tillegg som for overtid, reise, kost og losji, spurte han.

– Overenskomsten skiller klart mellom timelønn og tilleggene. Tilleggene ligger utenfor EU-direktivets harde kjerne for minstevilkår, påsto Nils-Ola Widme.

– De tilleggene som gis utover arbeidsmiljølovens bestemmelser kan ikke påberopes i en allmenngjøring, konkluderte NHO-advokaten.

• Det er satt av ni rettsdager til saken, med fredag 18. desember som mulig reservedag. I morgen fortsetter saksøkernes innledningsforedrag før de saksøkte slipper til onsdag og torsdag. Fredag 11. desember begynner etter tidsplanen vitneforklaringene.