Allerede i oktober 2011 inviterte Jens Stoltenberg til å gjøre årets lønnsoppgjør til et «solidaritetsoppgjør». Solidariteten skulle ifølge statsministeren rettes mot dem som risikerer å miste jobben på grunn av krisen i Europa. Han koblet dette til den velkjente frontfagsmodellen: «Den lønnsveksten de konkurranseutsatte bedriftene kan tåle, må danne rammen for lønnsveksten i resten av økonomien». NHO tok raskt og «takknemlig» denne solidaritetsdefinisjonen til sitt hjerte: «Ja takk til solidaritetsoppgjør».

Tanken med solidaritetsoppgjør er at det finnes en felles trepartsinteresse å verne norske arbeidsplasser. Sant er også at den store krisen i USA og Europa vil ramme etterspørselen i norske eksportbedrifter.

Men dette bør ikke automatisk føre til konklusjonen at norske lønnsmottakere, verken i industrien eller utenfor, må holde igjen sine lønnskrav for å dempe arbeidsløshetsrisikoen.

Et moment er at lønnsandelen – lønnskostnader i forhold til total verdiskaping – i norsk industri og i markedsrettet virksomhet generelt, har gått ned siden 80-årene. Det har vært en god reallønnsvekst, men denne veksten har blitt tatt ut fra en kake som har vokst enda raskere.

Norge er en åpen økonomi. Med eller uten olje, påvirkes forholdene her i landet av det som skjer ute i verden. Men sammenhengene er ikke så enkle som ortodokse økonomer gjerne påstår. Konkurranseutsatt sektor konkurrerer takk og lov ikke bare med lønn. Det er for så vidt riktig at langsiktig gode lønnsøkninger i Norge krever god produktivitetsutvikling i forhold til konkurrentland. Men det finnes ikke mye som tyder på at lave eller moderate lønnskrav vil føre til det som er nødvendig for å bedre produktiviteten: investeringer i ny teknologi, forsking og utvikling, effektiv arbeidsorganisering.

Produktivitetsforbedringer skjer ikke isolert i hver sektor i økonomien for seg. Hvis de sektorer som er markedsrettede og utsatt for internasjonal konkurranse skal fungere godt og dynamisk, må det også til velfungerende infrastruktur, utdanningssystemer og offentlige tjenester. Økonomien er en sammensatt organisme, og koblingene mellom forskjellige deler av denne organismen blir viktigere, jo mer kompleks den blir. Det vil for eksempel oppstå problemer i den, hvis forskjellene blir altfor store. Derfor kan man problematisere en «solidaritet» som i praksis innebærer at lønnsforskjellene mellom industriarbeidere og for eksempel handels- eller helsepersonell ikke blir mindre.

Men de virkelig store problemene oppstår når de som lever av å eie eller administrere kapitalen drar fra. Det har de gjort i hele den vestlige verden. Ikke minst i Norge, der den øverste prosenten mer enn fordoblet inntektsandelen sin i årene 1990-2006. Å holde tilbake lønnsøkninger for folk flest vil – hvis man ikke gjennomfører andre tiltak samtidig – bety enda mer til dem som har mest fra før. At det i seg selv skulle berge arbeidsplasser i Norge er det liten grunn å tro. Arbeidsledigheten er ikke generelt lavere i land der arbeidstakerne får mindre del av kaken de baker.

Dette betyr ikke at fagbevegelsen burde avvise ethvert forslag om moderate lønnsøkninger. Men det betyr at man må tenke nøye på motkravene. Å være solidarisk og ta ansvar for framtiden, er for eksempel å rette inn kravene på tiltak mot sosial dumping, på sterkere beskyttelse for dem som likevel mister arbeidet og på å vri ressurser fra privat forbruk til offentlig – ikke til eierutbytte. Sosialøkonomer bør ikke få enerett på å definere solidaritetsbegrepet – selv om de er velvillige statsministre.