For mange er dette imidlertid blitt en trussel. Redselen for å bli utkonkurrert av billig Østeuropeisk arbeidskraft gjør at mange norske bygningsarbeidere har vært usikre på fremtiden. Så langt har truslene ikke materialisert seg. Norske bedrifter, også i bygge- og anleggsnæringen går så det suser. Til og med malerbedrifter i østlandsområdet, som virkelig følte konkurransen, greier seg bra. I hvert fall de som har greit å endre markedsfokus fra privatboliger til næringsbygg.

Mange gode tiltak
Lovgiverne har iverksatt en rekke tiltak for å bedre arbeidsforholdene i bygge- og anleggsnæringen. De viktigste er allmenngjøring av tariffavtaler, krav om daglig oppdaterte oversiktslister, ID-kort (kommer), rapportering av oppdrag og arbeidstakere til skattemyndighetene, samt styrking av Arbeidstilsynets (og Petroleumstilsynets) tilsyns- og kontrolloppgaver. I tillegg har næringen selv etablert StartBANK som er en database for kvalifisering av leverandører i næringen.

Dette har imidlertid ikke fjernet oppslagene om sosial dumping og uverdige lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere.

God planlegging trengs
Denne artikkelen omhandler en del forslag til hva som kan gjøres for å sikre trygge og gode arbeidsforhold for utenlandske kontraktsmedhjelpere. Dernest argumenterer jeg for hvorfor jeg mener det er uriktig at tillitsvalgte skal ha innsynsrett i lønns- og arbeidsbetingelser til ansatte i andre bedrifter.

Norske oppdragsgivere må avsette nødvendig tid og ressurser til å kvalitetssikre (utenlandske) oppdragstakere i forkant av kontraktsinngåelsen. Her kan Fellesforbundets praktiske sjekkliste fungere som et godt verktøy. Men selv etter gjennomgang av sjekklisten må det lages prosedyrer for å sikre at dette blir fulgt opp i alle ledd.

Norske oppdragsgivere må kontrollere om et tilbud fra en potensiell oppdragstaker er gjennomførbart innenfor norske krav og standarder. Dersom en tilbyder ikke kjenner til de foreliggende krav til lønn, arbeidstid, overtidsbetaling, bolig, med mer vil tilbudet på jobb sikkert ha en behagelig pris for oppdragsgiver, men neppe gjøre tilbyder i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Den norske oppdragsgiveren bør etter min mening være den nærmeste til å vite om prisen er realistisk med hensyn til oppfyllelse av krav, f. eks til allmenngjøring.

Det er mange som får seg en overraskelse når de kommer til Norge og oppdager hvilke utgifter de faktisk får til lønn og andre goder. Når dette ikke er kalkulert inn i tilbudet, blir det ofte en økonomisk svært vanskelig situasjon for den utenlandske oppdragstakeren.

Oppdragsgiverens ansvar
Det er særlig to forhold som kan bedre dette. Det ene er at norske oppdragsgivere tar et betydelig ansvar i å sikre at tilbydere kjenner de rammer som gjelder her, slik at tilbyder får sjansen til å gi et realiserbart tilbud.

Det andre er å være langt mer kritisk i forhold til å tidfeste oppdragets varighet. Med stramme tidsfrister vil det altfor ofte være behov for å kontrahere ekstra ressurser i innspurten. Da er det ikke tid til å sjekke at oppdragstakere har forstått kravene. Med bedre oversikt over fremdriften vil det være tid til å sikre seg før arbeidet starter.

I høst utførte jeg en undersøkelse for NITO blant ledere og ingeniører i noen utvalgte entreprenør- og rådgivningsbedrifter i byggenæringen. Intervjuene ga grunnlag for å konkludere med at det var lite fokus på og kompetanse om den internasjonaliserte arbeidsplassen. Faktisk var det ingen som trakk frem at de hadde hatt spesiell briefing i forbindelse med at prosjektet ville bli bemannet med arbeidstakere ansatt i utenlandske bedrifter. Dette til tross for at ingeniørene har helt sentrale roller i forbindelse med prosjektplanlegging og -gjennomføringen.

I undersøkelsen var det samstemmighet om at en av grunnene til at det ikke ble gjort mer omfattende forberedelser før gjennomføringsfasen, var mangel på tid.

Resultatene bekrefter det som etter min mening er en stor utfordring – å gjøre forberedelsesfasen så god at gjennomføringen kan skje etter de planer og intensjoner som er lagt.

Nei til innsynsrett
Fellesforbundets tillitsvalgte sentralt og på bedriftene gjør en stor innsats i å avdekke ulovlige arbeidsforhold for sine utenlandske kollegaer på norske byggeplasser. De avdekker forhold som ingen seriøs norsk arbeidsgiver vil være seg bekjent av.

Mange steder har imidlertid de tillitsvalgte i bedriftene utpekt seg selv som kontrollorgan. Dette kan ikke være riktig. De tillitsvalgte skal representere medlemmene i egen bedrift og ikke andre bedrifter, og de har ingen lovhjemmel eller rettigheter for øvrig i forhold til ansatte i andre bedrifter enn der de selv arbeider og er valgt.

Kjøper seg fred
Min oppfatning er at mange arbeidsgivere går altfor langt i å akseptere at egne tillitsvalgte tiltar seg roller langt utover det som følger av regelverket; kanskje for å kjøpe seg fred. Den alvorligste konsekvensen av denne utglidningen er at mange (utenlandske) arbeidstakere føler seg mistenkeliggjort og overvåket på arbeidsplassen. Dette kan i mange tilfeller være diskriminerende handlinger.

Det har i liten grad vært tradisjon for at bedriftene har henvendt seg til Arbeidstilsynet der det har vært mistanke om eller blitt avdekket uregelmessigheter. Et nærmere samarbeid mellom bedriftene og Arbeidstilsynet kan være en farbar vei for å få bort uverdige lønns- og arbeidsforhold. Dette vil sannsynligvis kreve økte ressurser både til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.

Det er ingen grunn til å tro at Fellesforbundets tillitsvalgte vil ha den samme profesjonaliteten som Arbeidstilsynet i å gjennomføre gode kontroller. Jeg vil snarere heller tro at det mange steder vil oppfattes støtende dersom kollegaer skal fungere som ”politi”.

Kirsti Stokland
advokat og
daglig leder
RegisterService AS