Det var egentlig ingen plan. Annet enn at hun var nysgjerrig.
Hun satt foran PC-en en dag og så på hvordan de såkalte drittjobbene ble framstilt i jobbannonsene. Og så tastet hun inn noen søknader.

Tilkallingsvakkt
Lotta Elstad ble tilkallingsvakt på ett av Olav Thons hoteller, og jobbet med romrenhold og oppvask i to måneder. Uten å fortelle noen at hun egentlig var journalist.

Nå har boka kommet. Hun mener at "dritten" ved den jobben er lav lønn, for få faste stillinger og for få rettigheter. Men at arbeidet som gjøres, er det som får hotellet til å gå.

Å løpe for Olav Thon
Boka forteller om hvordan det er å være ekstravakt på kontrakter som gir null rettigheter. Uten å ane hva månedslønna blir.

Den beskriver arbeidet: pommes frites-smulene i teppet, urinflekkene på baderomsgolvet, de skitne håndklærne og hva som ligger bak det blanke dusjhodet på baderommet. Den viser også konflikten mellom å få alt gullende reint og kravet om å jobbe fort. Å springe, som den nye ekstravakten blir innprenta den første dagen.

På dette hotellet skulle romrenholderne klare 20-25 rom på en vanlig arbeidsdag.

– Jeg jobbet bare i underkant av to måneder, så dette er jo et snap-shot, sier Lotta Elstad.
– Men jeg ble så sliten. Og det var ikke bare den fysiske slitenheten. Jeg har jobbet i helsevesenet og løpt på jobben før. Men da løp jeg for gamle fru Hansen, og det ga mening. Nå løp jeg for kapitalismen.

Fellesskap - og krig
Det som overrasket henne, var konfliktene.

– Jeg opplevde mye varme, omtanke og solidaritet fordi jeg var ung og hadde en usikker stilling. Men jeg har aldri vært et sted med så mye mistillit og så mye splitt og hersk mellom ledelse og ansatte. Av og til lurte jeg på hvem jeg kunne stole på. Du kunne jo bli utestengt for en liten feil.

For henne ville ikke det vært katastrofalt. Hun hadde noe annet å gå til. Boka viser at for andre i slike jobber vil det å miste jobben bety nei til fornyet oppholdstillatelse, nei til gjenforening med en ektefelle – eller å ikke kunne betale husleia.

Juks og bedrag?
Lotta Elstad fortalte ingen av kollegaene at hun var journalist.

– Det er jo å lure dem. Men jeg tenkte gjennom det. Jeg ville ikke at noen skulle kunne anklages for å være medansvarlige for denne boka. I etterkant sier flere at det er bra noen skriver om dette.

– Men metoden krever at du har troverdighet. For du anonymiserer navn, nasjonaliteter og blander også noen av arbeidskameratene for å beskytte dem. Det gir muligheter til å smøre på litt ekstra?

– Ja. Men det er jo ingen sensasjoner her. En stund tenkte jeg: dette er ikke noe å skrive om. Men så gikk jeg til Hotell- og restaurantarbeiderforeningen og spurte hva slags saker de holdt på med. Der lå eksemplene på det jeg har opplevd – og mye verre eksempler. Da bestemte meg for å skrive. Jeg tror det jeg forteller er ganske vanlig.