Nærmest vantro mottok jeg nyheten om at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen vil bryte avtalen om Inkluderende Arbeidsliv. Han har foreslått å la arbeidsgivere betale 20 prosent av sykelønn de første 6 måneder, og 20 prosent i resten av fraværsperioden.

Strider mot avtalen
Dette utspillet har kommet uten forutgående drøftinger med avtalepartene, noe som strider mot forutsetningene for eventuelle endringer i avtalen: ”Regjeringen vil ikke foreslå endringer i dagens sykelønnsordning, verken for arbeidsgivere eller for arbeidstakere i avtaleperioden, med mindre alle er enige om det.”

Her ligger det et implisitt krav om drøfting med partene. Utspillet er også stikk i strid med hva regjeringspartiene svarte på LOs medlemskampanje før sist stortingsvalg, ”Du bestemmer - LO på din side”. Her svarte samtlige regjeringspartier at de ikke ville røre sykelønnsordningen.

En menneskelig og en økonomisk side
Dette trepartssamarbeidet har hatt som formål å få ned et høyt sykefravær, som koster millioner for samfunnet, samt å få til en verdig integrering av mennesker som av ulike grunner ikke makter å stå i ordinært fullt arbeid i hele eller deler av arbeidsfør alder, men som har en restarbeidsevne som tjener det enkelte menneske og samfunnet som helhet. Avtalen har altså både en økonomisk side og en menneskelig side.

Intensjonen i avtalen er å sette fokus på at vi skal ha et arbeidsliv som i størst mulig grad skal inkludere arbeidsføre mennesker. I denne betegnelsen ligger det ikke bare de som kan yte 100 prosent, men også de som eksempelvis kan yte 50 eller 20 prosent.

I et arbeidsliv der endringstakten stadig akselererer, er det viktig at man er klar over hvordan menneskene reagerer på og takler jobbtilværelsen, dette har det etter mitt syn vært altfor lite fokus på. Tidligere år skyldtes sykefravær i stor grad fysisk slitasje. I dag er det utbrenthet, stress og høye krav til den enkelte arbeidstaker som dominerer i fraværsstatistikken.

Ekskluderingsminister
Arbeidslivet har i stor grad greid å legge til rette for det fysiske arbeidsmiljøet, men det har ikke maktet å fokusere på den psykiske siden av arbeidslivet. Vi har i dag et samfunn som i liten grad gjør plass til dem som faller utenfor, og Bjarne H. Hanssen er med på å forsterke dette samfunnsbildet, og gjør seg til en ekskluderingsminister i stedet for en inkluderingsminister.

Arbeidet med å inkludere mennesker som arbeidslivet tidligere har skjøvet fra seg, er ikke gjort i en håndvending. Å få et næringsliv til å akseptere, og å endre holdninger, for til slutt å ansette mennesker som ikke yter 100 prosent, tar lengre tid enn den vi har fått av Arbeids- og inkluderingsministeren.

Signalene fra næringslivet er at de nå i større grad vil forsikre seg om at de som ansettes er friske mennesker, fordi de ikke har råd til noe annet. Dette betyr at deler av det arbeidet vi har gjort med Inkluderende Arbeidsliv nærmest virker bortkastet. Hvis intensjonene til Bjarne H. Hanssen er at han gjennom dette vil tvinge arbeidsgiverne til å fokusere enda mer på å få ned sykefraværet, vil han kanskje lykkes med det.

Panikkhandling?
Men når det kommer til det å ansette de som trenger kortere arbeidstid, eller tilpasset arbeidsplass, er dette forslaget ikke bare med på å stenge døra for disse menneskene, men å låse for så å kaste nøkkelen. Dette forslaget virker mildest talt som en panikkhandling for å dekke et overskredet sosialbudsjett, der det menneskelige aspektet totalt blir overskygget.

Jeg har selv vært med i valgkamp for å få dagens regjering i posisjon. Jeg velger, enn så lenge, å være optimist i forhold til at statsråden vil snu i denne saken, og at partene i avtalen setter seg ned og finner konstruktive løsninger for å ivareta både økonomiske og menneskelige sider. Og jeg velger, enn så lenge, å ha tillitt til at denne regjeringen vil stå fast på Soria-Moria-erklæringen som sier, sitat: ” Et arbeidsliv med plass til alle.”

Berit Tønnesen
Fellesforbundet og
LO Ytre Nordmøre